Analyse av prosateksten den ubudne gjesten fazil abdulovich iskander. Fazil iskander - en ubuden gjest

Iskander Fazil

Ubudne gjester

Fazil Iskander

Ubudne gjester

Han var en overvektig, skallet mann med tunge øyelokk og et slitent ansikt. Han så ut som om han var mer enn femti år gammel. Han ringte inn inngangsdør felles leilighet, der hun bodde sammen med mannen og to barn, ringte og trykket på knappen på rommet deres, og hun åpnet ham.

Han presenterte seg som en pårørende, men hun kjente ham ikke igjen og var forvirret av skam og av forvirring slapp ham inn på rommet sitt.

Det var det første etterkrigsåret. Da han allerede satt i rommet og ga navnet sitt, husket hun plutselig tydelig hva som hadde skjedd for mer enn tretti år siden! Som jente besøkte hun og moren sine fjerne slektninger, og det var en ung kadett som kastet henne i armene hans, og hun lo av glede og frykt,

Så var det krigen med Tyskland, revolusjonen, og hun så ham aldri mer. Hun hørte bare at i borgerkrigen var han med de hvite, kjempet mot den røde hæren, og hva som skjedde etter det, visste hun ikke. Enten ble han drept, eller så dro han til utlandet med restene av den hvite hæren.

Og nå sier denne overvektige, aldrende mannen at han kom fra Frankrike og på vei til sine slektninger i Gorky-regionen (han uttalt nøye dette) gikk til henne, vel vitende om at hun nå bor i Moskva. Uansett hvordan hun så på ham, i ansiktsegenskapene, og enda mer i figuren hans, ble ingenting gjettet fra den slanke, knallkadetten. Hvordan være?

Evig skremt av det sovjetiske regimet, mistenkte hun uvennlighet. Selvfølgelig, utad, kunne han ha forandret seg så mye at hun ikke kunne gjenkjenne ham på noen måte. Tross alt, hvor mange år har gått, og hvilke år!

Men hvordan kunne han finne ut adressen hennes, hun har levd hele livet under navnet mannen sin, som han aldri har sett? Kanskje han fant ut adressen hennes fra en av de vanlige slektningene? Men slektningene hennes var spredt over hele landet, og hun korresponderte nesten ikke med noen av dem. Nesten ... Hun turte ikke å spørre ham om dette, for ikke å irritere ham hvis han var utsending for NKVD.

Hun giftet seg helt på begynnelsen av trettiårene med en ingeniør som ble sendt til Nizhny Novgorod for å bygge den berømte Gorky Automobile Plant. Denne ingeniøren var en munter, intelligent, snill person, og lattermildt tok han en av de vakreste jentene i byen under nesen til innbyggerne i Nizjnij Novgorod. I tillegg var han av fungerende opprinnelse, og dette, til en viss grad, var en garanti for at den nye regjeringen ikke ville berøre dem.

Nå mistenkte hun at denne mannen var utsending for NKVD, og \u200b\u200bda de fikk vite at de hadde en slektning i utlandet, og til og med et tidligere medlem av den hvite bevegelsen, ville de bli utvist fra Moskva eller arrestert.

Gud, Gud, hva om det ikke er det? Hva om denne personen virkelig kom fra Frankrike? Og siden han fikk komme inn i landet, betyr det at de tilgav ungdommens synd eller ikke vet om det. Hun hadde allerede hørt at noen russere vendte tilbake til Russland etter utvandring etter krigen. Det faktum at da nesten alle ville bli transplantert, kunne hun fortsatt ikke vite.

Hjertet hennes brøt av denne usikkerheten. På den ene siden snakket gjesten veldig fornuftig om forholdet deres, men på den annen side husket han av en eller annen grunn ikke de to dagene da hun og moren bodde på eiendommen deres i nærheten av Nizjnij, og han kastet henne, en latterjente, i armene hans. Selvfølgelig minnet hun ikke ham selv om dette.

Hun fortalte ham straks at hun ikke visste om slike slektninger og aldri hadde møtt dem. Men hvis han plutselig sa: "Husker du ikke hvordan jeg kastet deg, en jente, i armene mine?!" - hun ville ha trodd ham og la ham sove som han ba. Toget hans gikk neste dag. Men han husket ikke dette, han husket ikke engang at han og moren bodde hos dem i to dager. Han navngav bare alle pårørende.

I bokstavelig forstand påvirket ikke undertrykkelsen deres familie, men hun visste godt hva som skjedde i tjue- og trettiårene. Før revolusjonen var faren hennes sjef for forsikringsselskapet til Volga Shipping Company.

Dette er trampekraften, - sa han avskyelig.

Nå jobbet han som en enkel regnskapsfører i en bybank. De pålagde ham å lære helt analfabeter, som han mest en kort tid måtte lære regnskap. Samtidig tappet de truende revolveren på bordet.

For alt det, prøvde han å bevare det førrevolusjonære hjemmelivet. Og hvis det bare ble servert kokte poteter ved lunsjtid, måtte plata fortsatt varmes opp, og servietten burde ha blitt stivnet.

På begynnelsen av trettiårene, da noen av de unge ingeniørene fra bilfabrikken ble sendt for å studere i Amerika, ble mannen hennes også bedt om å dra, og han var klar.

Ikke gå, "forbød faren ham," alle som drar til Amerika, blir arrestert når de kommer tilbake.

Mannen hennes gikk ikke. Og faktisk, alle som dro dit fikk først en jobbopprykk etter retur, og deretter ble de arrestert som spioner.

Ja, faren hennes var streng. Ikke en eneste dag i livet anerkjente han den nye makten internt. En gang sa sønnen, som allerede studerte på en teknisk skole, til ham:

Pappa, gjem ikonene et sted. På grunn av dem kan jeg ikke invitere venner til huset. Jeg skammer meg!

Å, du skammer deg! Vel, gå ut til trampene dine! - faren eksploderte og sparket ham ut av huset. Sønnen reiste og begynte å bo på et herberge. Hvordan hennes stakkars mor ble revet mellom mannen og sønnen, og i det skjulte hjalp sønnen med penger og mat.

Men nå var Tamara Ivanovnas hjerte revet mellom ønsket om å gjenkjenne denne slektningen og skrekken for familien hans, hvis han var utsending for NKVD og de ble testet slik. Hva vil skje med to skolebarn hvis hun og mannen blir arrestert eller bare sendt til Sibir. Skummelt å tenke!

Tamara Ivanovna, - gjesten minnet om og om igjen, - hvordan glemte du? Vi er slektninger! Jeg er søskenbarnet ditt.

Jeg vet ikke, jeg vet ikke, "svarte hun og dekket seg med røde flekker med overdrevet fasthet," jeg har ikke hørt noe om slike slektninger.

Mannen hennes, som nå underviste ved instituttet i Moskva, fylte ut veldig detaljerte spørreskjemaer, men ga selvfølgelig aldri til, selv om dette var nødvendig, at konas slektning var i utlandet. Og plutselig nå vil de finne det og stikke nesen i disse spørreskjemaene. Nei, hun vil aldri innrømme det! Mannen hennes var den eneste ikke-partifulle på talerstolen, og han ble holdt på grunn av sin eksepsjonelle effektivitet og opprinnelsesrenhet. Avdelingen ble holdt på den. Nei, hun vil aldri innrømme det! Men på den annen side, hvis denne personen fikk komme seg inn i landet, så synd er det å nekte ham gjestfrihet.

Hodet hennes snurret. Og familien til en NKVD-etterforsker bodde bak veggen i fellesrommet deres, og kanskje var det han som i all hemmelighet startet alt dette, slik at hvis det lykkes, griper det rommet deres. Og det skjedde.

Denne naboen var en veldig høflig, smilende person, men smilet hans var hvittannet, som døden. Om morgenen pusset han tennene lenge på badet, og du kunne høre det i korridoren.

Han jobbet om natten. En gang jobbet mannen hennes også om natten hjemme, han skrev en avhandling, og utnyttet det faktum at familien sov. Ved daggry hørte mannen i stillhet den forsiktige skrikingen av inngangsdøren, og mannen visste at det var en nabo som kom tilbake fra jobb, og han sluttet å jobbe. I slike øyeblikk møttes de noen ganger i korridoren. Naboen spøkte alltid med å se ham:

Vi er nattarbeidere.

Tamara Ivanovna snakket med denne uventede gjesten, fortsatte å senke stemmen, kikket ufrivillig sidelengs på den upålitelige veggen og ba stille gjesten stille om å senke stemmen.

Sov noen? - spurte til slutt gjesten overrasket.

Tvert imot sover den ikke! - hun blinket plutselig upassende. Imidlertid, hvis denne gjesten virkelig kom fra Frankrike, ville denne setningen være ganske vag for ham.

I en og en halv time prøvde en aldrende, overvektig mann i god utenlandsk dress å overtale henne til å gjenkjenne ham, men hun sto fast på sitt. Til slutt reiste han seg tungt og gikk uten å si farvel.

Det var aldri noe ekko av denne hendelsen i familien hennes. Fram til slutten av sine dager, og hun levde lenge, snakket Tamara Ivanovna om denne saken i en krets av veldig nære mennesker og kunne aldri forstå om hun gjorde det rette. Men fortsatt var hun tilbøyelig til å tenke hva som var riktig. Tross alt var hun en så pen jente, hun sukket og fullførte historien, hvordan kunne en ung kadett glemme at han hadde kastet henne i armene og samtidig lo de begge så hardt, så lo så hardt! Dette er tross alt ikke glemt! Sant sant?!

Fazil Iskander

Han var en overvektig, skallet mann med tunge øyelokk og et slitent ansikt. Han så ut til å være i femtiårene. Han ringte inngangsdøren til den felles leiligheten der hun bodde sammen med mannen og to barn, ringte og trykket på knappen for rommet deres, og hun åpnet den for ham.

Han presenterte seg som en pårørende, men hun kjente ham ikke igjen og var forvirret av skam og av forvirring slapp ham inn på rommet sitt.

Det var det første etterkrigsåret. Da han allerede satt i rommet og kalte seg selv, husket hun plutselig tydelig hva som hadde skjedd for mer enn tretti år siden: som jente besøkte hun og moren hennes pårørendas eiendom, og det var en ung kadet som kastet henne i armene hans, og hun lo med glede og frykt.

Så var det en krig med Tyskland, en revolusjon, og hun så ham aldri mer. Hun hørte bare at i borgerkrigen var han med de hvite, kjempet mot den røde hæren, og hva som skjedde senere, visste hun ikke. Enten ble han drept, eller så dro han til utlandet med restene av den hvite hæren.

Og nå sier denne overvektige, aldrende mannen at han kom fra Frankrike og på vei til sine slektninger i Gorky-regionen (han uttalt nøye dette) gikk til henne, vel vitende om at hun nå bor i Moskva. Uansett hvordan hun så på ham, i ansiktsegenskapene, og enda mer i figuren hans, ble ingenting gjettet fra den slanke, knallkadetten. Hvordan være?

Evig skremt av det sovjetiske regimet, mistenkte hun noe uvennlig. Selvfølgelig, utad, kunne han ha forandret seg så mye at hun ikke kunne gjenkjenne ham på noen måte. Tross alt, hvor mange år har gått, og hvilke år!

faller ansiktet ned i skitten, det er alt kjærlighet til litteratur ... Jeg vet at det vil være
bare en oppgave er kompleks analyse kunstnerisk tekst, og jeg trenger et eksakt
analyse plan Jeg kan ikke finne det hvor mye jeg prøvde, vær så snill
hjelp))) virkelig trenger

Analysealgoritme.
1) Bestem temaet.
2) Finn hovedlinjene i diktet.
3) hvordan diktet er bygget, hva er organiseringsprinsippet i teksten.

4) Hvilke visuelle virkemidler bruker forfatteren til å uttrykke en idé (metafor, sammenligning, epitet osv.)

5) Hva er den lyriske helten i diktet?
6) Match den første og siste linjen i diktet.
7) Spørsmål til fantasi.
under hvilke forhold kunne et dikt skrives?

hvorfor kalte dikteren ham det?

Hva kalte du dette diktet?

hvilke assosiasjoner oppstår i fantasien din?

Her er teksten til et utdrag fra epilogen til romanen Dostojevskijs forbrytelse og straff: Angst er meningsløs og formålsløs i nåtiden, og i fremtiden ett kontinuerlig offer som ingenting ble ervervet av - det var det han møtte i verden. Og hva med det faktum at om åtte år er han bare trettito år gammel, og du kan begynne å leve igjen! Hvorfor skulle han leve? Hva mener jeg? Hva skal jeg streve etter? Leve for å eksistere? Men tusen ganger før var han klar til å gi sin eksistens for en idé, for håp, til og med for fantasi. Eksistens var aldri nok for ham; han ønsket alltid mer. Kanskje, av den store styrken i hans ønsker, betraktet han seg selv som en mann som var mer tillatt enn en annen. Og selv om skjebnen sendte ham omvendelse - brennende anger, knuste hjertet, kjørte bort søvn, slik anger, fra den forferdelige pineen som en sløyfe og et boblebad ser ut til å være! Å, han ville være fornøyd med ham! Pine og tårer - dette er også livet. Men han angret ikke på forbrytelsen. I det minste kunne han være sint på sin egen dumhet, akkurat som han hadde vært sint før på hans stygge og dumme handlinger som førte ham til fengsel. Men nå, allerede i fengselet, i det store og hele, diskuterte og grublet han igjen over alle sine tidligere handlinger og fant dem slett ikke så dumme og stygge som de syntes for ham på den skjebnesvangre tiden før. “Hva, hva,” tenkte han, “var tanken min mer dum enn andre tanker og teorier, svermende og kolliderende med hverandre i verden, siden dette lyset har stått?” Man trenger bare å se på saken helt uavhengig, bred og fri for hverdagspåvirkninger. se, og da, selvfølgelig, vil tanken min vise seg å ikke være i det hele tatt ... rart. O fornektere og vismenn i en sølvflekk, hvorfor stopper du halvveis! Hvorfor virker min handling så stygg for dem? ”sa han til seg selv. han er en grusomhet? Hva betyr ordet "grusomhet"? Min samvittighet er rolig. Selvfølgelig er det begått en straffbar handling; selvfølgelig har lovens bokstav blitt brutt og blod har blitt utgytt, vel, ta hodet mitt som lovens bokstav ... og det er nok! Selvfølgelig, i så fall, til og med mange velgjørere for menneskeheten, som ikke arvet makten, men som grep den selv, burde ha blitt henrettet i deres aller første skritt. men disse menneskene holdt ut deres skritt, og derfor har de rett, men jeg orket ikke det, og derfor hadde jeg ingen rett til å tillate forestill deg dette trinnet. " Her er en ting han tilsto sin forbrytelse: bare at han ikke orket det og tilsto. Han led også av tanken: hvorfor drepte han ikke seg selv da? Hvorfor sto han da over elven og foretrakk å tilstå? Er det virkelig en slik kraft i dette ønsket om å leve, og det er så vanskelig å overvinne det? Overvant han Svidrigailov, som var redd for døden? Han stilte seg selv dette spørsmålet med kval og kunne ikke forstå at selv da han stod over elven, hadde han kanskje et inntrykk i seg selv og i sin overbevisning om en dyp løgn. Han forsto ikke at denne forhåndsforutsetningen kunne være en forkynner for et fremtidig vendepunkt i hans liv, hans fremtidige oppstandelse, et fremtidig nytt syn på livet.

analyser diktet ...
Juli middagKino Igor Severyanin
En elegant barnevogn i en elektrisk bienny,
Elastisk raslet på veisanden;
Det er to jomfruelige damer i den, i en fartsfylt opprykk,
I Alo-mötende strever - dette er bier til kronbladet.

Og furuer løp rundt, idealene om likhet,
Himmelen svevde, solen sang, brisen tumlet;

Og under dekkene til motoren røyk støv, grus hoppet,
En fugl falt sammen med vinden på en vei uten veier ...

En munk sto illevarslende ved gjerdet til klosteret,

Hører lydene av "moralsk tap" i skjørheten i rullestolen ..
Og med redsel som rister av de oppvåkede sandkornene,
Den lekne vogna forbannet med et ufarlig blikk.

Latter like friskt som havet, latter så varmt som et krater,
Den strømmet lava fra vogna og kjølet seg ned i kulenes høyder,

Farleda raslet lynraskt under hjulene,
Og den oppmuntrede sjåføren ble full av gledevin ...

Han var en overvektig, skallet mann med tunge øyelokk og et slitent ansikt. Han så ut til å være i femtiårene. Han ringte inngangsdøren til den felles leiligheten der hun bodde sammen med mannen og to barn, ringte og trykket på knappen for rommet deres, og hun åpnet den for ham.

Han presenterte seg som en pårørende, men hun kjente ham ikke igjen og var forvirret av skam og av forvirring slapp ham inn på rommet sitt.

Det var det første etterkrigsåret. Da han allerede satt i rommet og ga navnet sitt, husket hun plutselig tydelig hva som hadde skjedd for mer enn tretti år siden! Som jente besøkte hun og moren sine fjerne slektninger, og det var en ung kadett som kastet henne i armene hans, og hun lo av glede og frykt,

Så var det krigen med Tyskland, revolusjonen, og hun så ham aldri mer. Hun hørte bare at i borgerkrigen var han med de hvite, kjempet mot den røde hæren, og hva som skjedde etter det, visste hun ikke. Enten ble han drept, eller så dro han til utlandet med restene av den hvite hæren.

Og nå sier denne overvektige, aldrende mannen at han kom fra Frankrike og på vei til sine slektninger i Gorky-regionen (han uttalt nøye dette) gikk til henne, vel vitende om at hun nå bor i Moskva. Uansett hvordan hun så på ham, i ansiktsegenskapene, og enda mer i figuren hans, ble ingenting gjettet fra den slanke, knallkadetten. Hvordan være?

Evig skremt av det sovjetiske regimet, mistenkte hun uvennlighet. Selvfølgelig, utad, kunne han ha forandret seg så mye at hun ikke kunne gjenkjenne ham på noen måte. Tross alt, hvor mange år har gått, og hvilke år!

Men hvordan kunne han finne ut adressen hennes, hun har levd hele livet under navnet mannen sin, som han aldri har sett? Kanskje han fant ut adressen hennes fra en av de vanlige slektningene? Men slektningene hennes var spredt over hele landet, og hun korresponderte nesten ikke med noen av dem. Nesten ... Hun turte ikke å spørre ham om det, for ikke å irritere ham hvis han var utsending for NKVD.

Hun giftet seg helt på begynnelsen av trettiårene med en ingeniør som ble sendt til Nizhny Novgorod for å bygge den berømte Gorky Automobile Plant. Denne ingeniøren var en munter, intelligent, snill person, og lattermildt tok han en av de vakreste jentene i byen under nesen til innbyggerne i Nizjnij Novgorod. I tillegg var han av fungerende opprinnelse, og dette, til en viss grad, var en garanti for at den nye regjeringen ikke ville berøre dem.

... Nå mistenkte hun at denne mannen var utsending for NKVD, og \u200b\u200bda de fikk vite at de hadde en slektning i utlandet, og til og med et tidligere medlem av den hvite bevegelsen, ville de bli utvist fra Moskva eller arrestert.

Gud, Gud, hva om det ikke er det? Hva om denne personen virkelig kom fra Frankrike? Og siden han fikk komme inn i landet, betyr det at de tilgav ungdommens synd eller ikke vet om det. Hun hadde allerede hørt at noen russere vendte tilbake til Russland etter utvandring etter krigen. Det faktum at da nesten alle ville bli transplantert, kunne hun fortsatt ikke vite.

Hjertet hennes brøt av denne usikkerheten. På den ene siden snakket gjesten veldig fornuftig om forholdet deres, men på den annen side husket han av en eller annen grunn ikke de to dagene da hun og moren bodde på eiendommen deres i nærheten av Nizjnij, og han kastet henne, en latterjente, i armene hans. Selvfølgelig minnet hun ikke ham selv om dette.

Hun fortalte ham straks at hun ikke visste om slike slektninger og aldri hadde møtt dem. Men hvis han plutselig sa: "Husker du ikke hvordan jeg kastet deg, en jente, i armene mine?" - hun ville ha trodd ham og la ham sove som han ba. Toget hans gikk neste dag. Men han husket ikke dette, han husket ikke engang at han og moren bodde hos dem i to dager. Han navngav bare alle pårørende.

I bokstavelig forstand påvirket ikke undertrykkelsen deres familie, men hun visste godt hva som skjedde i tjue- og trettiårene. Før revolusjonen var faren hennes sjef for forsikringsselskapet til Volga Shipping Company.

Dette er trampekraften, - sa han avskyelig.

Nå jobbet han som en enkel regnskapsfører i en bybank. Han ble tvunget til å undervise helt analfabeter, som han måtte undervise i regnskap på kortest mulig tid. Samtidig tappet de truende revolveren på bordet.

For alt det, prøvde han å bevare det førrevolusjonære hjemmelivet. Og hvis det bare ble servert kokte poteter ved lunsjtid, måtte plata fortsatt varmes opp, og servietten burde ha blitt stivnet.

På begynnelsen av trettiårene, da noen av de unge ingeniørene fra bilfabrikken ble sendt for å studere i Amerika, ble mannen hennes også bedt om å dra, og han var klar.

, rapporter upassende innhold

Gjeldende side: 1 (total bok har 1 sider)

Fazil Iskander
Ubudne gjester

Han var en overvektig, skallet mann med tunge øyelokk og et slitent ansikt. Han så ut til å være i femtiårene. Han ringte inngangsdøren til den felles leiligheten der hun bodde sammen med mannen og to barn, ringte og trykket på knappen for rommet deres, og hun åpnet den for ham.

Han presenterte seg som en pårørende, men hun kjente ham ikke igjen og var forvirret av skam og av forvirring slapp ham inn på rommet sitt.

Det var det første etterkrigsåret. Da han allerede satt i rommet og kalte seg selv, husket hun plutselig tydelig hva som hadde skjedd for mer enn tretti år siden: som jente besøkte hun og moren hennes pårørendas eiendom, og det var en ung kadet som kastet henne i armene hans, og hun lo med glede og frykt.

Så var det en krig med Tyskland, en revolusjon, og hun så ham aldri mer. Hun hørte bare at i borgerkrigen var han med de hvite, kjempet mot den røde hæren, og hva som skjedde senere, visste hun ikke. Enten ble han drept, eller så dro han til utlandet med restene av den hvite hæren.

Og nå sier denne overvektige, aldrende mannen at han kom fra Frankrike og på vei til sine slektninger i Gorky-regionen (han uttalt nøye dette) gikk til henne, vel vitende om at hun nå bor i Moskva. Uansett hvordan hun så på ham, i ansiktsegenskapene, og enda mer i figuren hans, ble ingenting gjettet fra den slanke, knallkadetten. Hvordan være?

Evig skremt av det sovjetiske regimet, mistenkte hun noe uvennlig. Selvfølgelig, utad, kunne han ha forandret seg så mye at hun ikke kunne gjenkjenne ham på noen måte. Tross alt, hvor mange år har gått, og hvilke år!

Men hvordan kunne han finne ut adressen hennes, hun har levd hele livet under navnet mannen sin, som han aldri har sett? Kanskje han fant ut adressen hennes fra en av de vanlige slektningene? Men slektningene hennes var spredt over hele landet, og hun korresponderte nesten ikke med noen av dem. Nesten ... Jeg turte ikke å spørre ham om det, for ikke å irritere ham hvis han var utsending for NKVD.

Hun giftet seg helt på begynnelsen av trettiårene med en ingeniør som ble sendt til Nizhny Novgorod for å bygge den berømte Gorky Automobile Plant. Denne ingeniøren var en munter, intelligent, snill person, og lattermildt tok han en av de vakreste jentene i byen under nesen til innbyggerne i Nizjnij Novgorod. I tillegg var han av fungerende opprinnelse, og dette, til en viss grad, var en garanti for at den nye regjeringen ikke ville berøre dem.

... Nå mistenkte hun at denne mannen var utsending for NKVD, og \u200b\u200bda hun fikk vite at de hadde en slektning i utlandet, og til og med et tidligere medlem av den hvite bevegelsen, ville de bli utvist fra Moskva eller arrestert.

Gud, Gud, hva om det ikke er det? Hva om denne personen virkelig kom fra Frankrike? Og siden han fikk komme inn i landet, betyr det at de tilgav ungdommens synd eller ikke vet om det. Hun hadde allerede hørt at noen russere vendte tilbake til Russland etter utvandring etter krigen. Det faktum at da nesten alle ville bli transplantert, kunne hun fortsatt ikke vite.

Hjertet hennes brøt av denne usikkerheten. På den ene siden snakket gjesten veldig fornuftig om forholdet deres, men på den annen side husket han av en eller annen grunn ikke de to dagene da hun og moren bodde på eiendommen deres i nærheten av Nizjnij, og han kastet henne, en latterjente, i armene hans. Selvfølgelig minnet hun ikke ham selv om dette.

Hun fortalte ham straks at hun ikke visste om slike slektninger og aldri hadde møtt dem. Men

slutten av innledende utdrag

Merk følgende! Dette er et innledende utdrag fra boka.

Hvis du likte begynnelsen av boka, da fullversjon kan kjøpes fra vår partner - distributør av lovlig innhold LLC "Liters".